Jepp furu var hjemme igjen, det var sol og varme det var liv og masser av drekka. Slik tenkte jeg meg en helg hjemme igjen etter aldri så lenge. Jeg merker ikke savnet, menda jeg en fredagskveld var tilbake i oslo 2245, etter en 7-8 timers tog tur fra regntunge Bergen, merket jeg at jeg hadde ei lettet og god følelse - var liksom en byrde som lettet da jeg atter så oslos gater i flomlys og litt for fulle folk løpende etter trikken eller for å nå ei fest i litt for lite klær, jeg virkelig kunne sette pris på byen jeg lenge har mislikt. De siste årene har Norge vært et hjem men jeg har lengtet bort. Etter opphold i Stavanger, som jeg forøverig fant hjemmekoselig, og forflyttningen til Bergen, som er Nordmenn fremmed, har Oslo forblitt fjærnt og lite besøkt. Derfor er det litt rart å innrømme at jeg må ha savnet byen min, for det er det den er - min by - mitt hjem. Jeg er ganske sosial av meg og få steder finner jeg meg ikke tilrette, men dog hjemme er blitt mange steder finnes der bare et hjem, og det er Oslo. På tross av de mange falleferdige bygningene, forrurensningen, det litt stive byfolket og uteliggerne, så har Oslo sin sjarm. Oslo er ei liten storby, med muntre folk, med sure folk, med rare folk, med gale folk - mangfoldet fostrer toleranse som jeg synes er skjeldent å finne i de mange store-tettstedene vi har rundt om i Norge. Det er noe egent ved å tusle rundt på nattes tid i oslo og høre rocke musikk fra ett sted, techno og transe fra de mer populære stedene til å vandre i en litt shabby bakgate å høre god gammel jazz musikk. Alt er å finne i Oslo hvis du ser lenge nok etter. Til og med naturen er å finne. Og den er vakker. Kanksje ikke like vakker som vestlandets fjorder eller nordnorges kyst - men det gjør byen til en Oase svøpt og sjermet i sin krybbe innerst i fjorden voktet av fjell og skog på hver kant.
Banen landsatte denne sjøkvinne i hjemlige strøk rundt 1tiden på natta. Hun fikk se mørket bygge ro over sitt utkantliggende boligfelt. Østmarka heter det og som jeg gikk fra banen og senteret forbi bensinstasjonen, under motorveien, over bruen, videre ned stien med høygresset og trærne som laver over seg, så så jeg opp på en stjerneklar himmel som trer inn i bakhodet å sier: dette er hjem, dette er deg kjent, dette er roen.
Helgen begynte bra, men så ble ikke helga riktig som tenkt. Mitt reisefølge føler seg ikke bra stakkar, og siden han er for sta til å høre på kloke ord måtte furu sette rota i bakken å plassere han i seng! *gutter(litt oppgitt)* så noen tur i byen eller i skog og mark blei det ikke, men like greit er det. jeg kommer hjem når høsten trår til å da finnes ingen steds vakkrere.
